En usynlig oppvekst

05.11.2012 kl. 22:39

Dette er en del av meg jeg har holdt i skjul, selv om folk vet jeg var veldig stille, vet de likevel ikke alt. Jeg har aldri villet snakke om det, jeg er ikke typen som snakker om slike følelser, og ihvertfall ikke om dette. Jeg ville poste dette på bloggen fordi jeg innså at jeg endelig var klar for å dele det. Selv om det ikke er til mange mennesker, har jeg bevist noe for meg selv, at jeg kan legge ut en så dyp ting offentlig om meg selv der hvem som helst kan se det, og det er alt som trengs.

Dette bildet er grunnen til at jeg kom til å tenke på dette, og hvor mye jeg har forandret meg. Husker jeg var så fornøyd med den nye vennen min da jeg tok dette webkamera bildet!

Siden jeg var liten har jeg alltid vært stille. Jeg har alltid blitt sett på som veldig sjenert og hun som ikke snakker. Jeg har levd med en ensomhet som er vanskelig for andre å forstå, jeg tenker ofte tilbake på da jeg var liten, og jeg kan fortsatt kjenne igjen følelsen jeg hadde i visse sammenhenger, selv om dette er så mange år siden. Jeg hadde noe som heter "selektiv mutisme", det betyr at i visse situasjoner klarte jeg ikke å snakke, f.eks blandt fremmede, på skolen, i barnehagen osv. Når jeg var med familien, eller folk som kjente meg utrolig godt kunne jeg være like normal som alle andre. Jeg hadde ingen problemer med verken språk eller tale, jeg valgte rett og slett selv og ikke snakke av ukjente grunner. Det var en angst som virkelig spiste meg opp levende. Det verste jeg kunne høre var at jeg måtte snakke mer og ikke være så sjenert for det er alle iblant, men det var jo ikke så lett.

Jeg husker en hendelse fra 2 klasse enda, en av lærerne mine tok meg til sides, hun likte ikke det at jeg ikke kunne delta på opplesninger osv. Jeg var jo  tross alt stor nok til det, ingen slapp unna. Hun begynte å kjefte på meg, kalte meg døv og sa at det måtte jo være noe galt med meg. Jeg var en 6 år gammel lita jente med en angst jeg ikke engang forsto selv, jeg var konstant redd for å bli spurt om et spørsmål der jeg måtte snakke. Det siste jeg trengte var en av de som egentlig skulle ta vare og passe på meg ikke klarte å takle det. Men hvordan kunne hun, jeg klarte jo ikke å snakke. Jeg gruet meg alltid til hennes timer og ba om at hun ikke skulle be meg lese høyt, jeg tror hun etterhvert skjønte at det ikke kom til å skje.

I lang tid senere mens jeg vokste følte jeg meg utstøtt, jeg var fortsatt sjenert og tilbaketrukken. I løpet av barneskolen klarte jeg å rive meg løs fra den lenken jeg var bundet i, jeg klarte faktisk å snakke litt med folk. Det var en ny jente som hadde bytta skole som jeg utrolig nok klarte å bli venn med, det var også hun som hjalp meg til å bli sterk nok til å løsne lenken jeg hadde vært fastbundet i så lenge. Jeg er ganske sikker på at det var den dagen alle hadde ventet på, lærere, andre elever, og ikke minst familien min. Det var et stort steg, jeg klarte å snakke, men jeg var fortsatt hun som ikke sa noe spesielt. Jeg fortsatte min vei, med en litt høyere stemme enn før, men likevel ble jeg ikke lagt merke til. Jeg følte meg nokså usynlig egentlig, som et gjenferd. De fleste blir ikke sett, du legger bare merke til de som et lite vindkast i det veien deres møtes.

Jeg følte meg rar, jeg følte meg ikke alltid likt, jeg følte ikke så mye i utgangspunktet- bare ensom og litt redd. På ungdomsskolen fikk jeg noen venner, de fleste tenker vel at jeg kan jo ikke klage på at jeg hadde det fælt, fordi jeg hadde ihvertfall venner. Greia var at selv om jeg hadde venner som jeg var med på skolen i ny og ne, noe som hjalp dagene mine selvfølgelig, var det likevel ikke nok. Jeg følte aldri jeg passet inn, jeg var fortsatt den utstøtte, jeg var sjeldent med på noe utenom skolen. Sannheten er at jeg hadde èn ekte venn, en venn som virkelig var der. Om hun forsto meg, det vet jeg ikke, jeg snakket aldri om akkurat det, men vi delte så mye annet som betydde noe. Hun var to år mindre enn meg, og gikk ikke alltid på samme skole ettersom hun nettopp hadde flyttet hit osv. Men hun var den personen som holdt lys i meg helt til jeg klarte å gjøre det på egenhånd.

Jeg skal love deg, at når jeg gikk inn døra for første gang på vei inn i et nytt skoleår på videregående hadde jeg ingen idè om at det kom til å forandre meg så utrolig mye. Jeg var så utrolig redd, jeg møtte opp helt alene uten å kjenne noen på en svær skole der det skulle være 1400 elever. Jeg ble en annen verisjon av meg selv, en ny og oppdatert en. Jeg kom i klasse med fantastiske folk og læreren min, som fortsatt hilser på meg den dag idag og faktisk husker meg. De kommer jeg aldri kommer til å glemme for det er disse personen som har all æren til at jeg klarte å vokse så mye ifra den angsten jeg har bært med meg. Jeg ble involvert, jeg var en del av gjengen, jeg følte virkelig jeg hadde en plass her. For første gang hadde jeg det så utrolig bra! Og jeg som trodde at jeg hadde det greit nok fra før? Jeg hadde virkelig ikke peiling på hvordan jeg fortjente å ha det. Jeg ble endelig sett.

Jeg har slete mange år opp igjennom med dette, det henger enda igjen. Fra jeg var 3/4 til den 19 år gamle jenta jeg er nå så har jeg fortsatt vansker. Jeg får fortsatt høre at jeg må snakke mer og gi mer av meg selv. Jeg er kommet så langt, at jeg vet at det ikke kommer til å være snakk om at jeg snakker for lite om et par år fra nå. Spesielt ikke når jeg er frisør lærling. Jeg unner ingen den ensomheten jeg følte i så mange år, og verken bli sett, hørt eller forstått av så mange mennesker. Angst er ikke noe man bare kan skru av og på som det passer, og prosessen gjennom den er hard og lang, og jeg var en av de som kom meg igjennom det uten medisinsk hjelp og/eller terapi. Jeg må bare nevne til slutt at jeg har alltid har hatt familien min ved min side, selv om de hadde sitt. Så de gjorde en fin jobb, og nå har jeg et flott liv som jeg deler sammen med min kjæreste♥


KOMMENTARER (12)

Cecilia Catharina

Så herlige bilder :D Gleder meg masse til jul! =)

05.11.2012 @ 22:42
URL: http://ceciliacatharina.blogg.no
Veronika

Du må være fra månen,hvem liker ikke snøøø? O.O

05.11.2012 @ 22:43
URL: http://Rainbowveronika.blogg.no
idrfc

fine bilder! :)

05.11.2012 @ 22:43
URL: http://idrfc.blogg.no
Renate Morell

Veronika: Mange XD EHEHEH

05.11.2012 @ 22:44
URL: http://renatemorell.blogg.no/
MeNeko

True story c:

Gleder meg til å sitte inne og nyte julen, og ut og ake OuO

05.11.2012 @ 22:51
URL: http://meneko.blogg.no
June Solheim

fine bilder c:

05.11.2012 @ 22:58
URL: http://junesolheiim.blogg.no
Aleksander Den Store

Jeg gleder meg skikkelig til jul!

05.11.2012 @ 23:25
URL: http://aleksanderdenstore.blogg.no
Senerja A.H

Jeg hater vinter!! Det er så kaldt! Og hendene mine sprekker Dx!

06.11.2012 @ 07:56
URL: http://todolly.blogg.no
Susan.

oisann det er snart jul FAAHCK. jeg har ingen anelse om hva jeg skal kjøpe til folk >:

06.11.2012 @ 15:26
URL: http://psychicdreamer.blogg.no
Renate Morell

Susan.: :<<<< know right

06.11.2012 @ 15:33
URL: http://renatemorell.blogg.no/
Pia

Lag sangvideooo!!

06.11.2012 @ 16:39
Sizzy

Jeg gleder meg til jul jeg å :''3

Men jeg liker ikke kulden :c

06.11.2012 @ 21:35
URL: http://biggreeneyes.blogg.no


Navn:
Huske deg?

E-postadresse:


URL/Bloggadresse:


Din kommentar:



hits