Take care

31.03.2016 kl. 00:17

Akkurat nå så ser jeg frem til en jobb, der jeg faktisk trives. Jeg skulle ønske jeg kunne lage en histore om mine opplevelser og levere det inn til avisen. Så ille følte jeg det var, jeg sitter igjen med en kløe om å advare folk fra å jobbe der. Helt seriøst. Men hva skal jeg gjøre da? Ikke så mye, bare håpe at det ikke går utover andre jobber- som faktisk har skjedd. Jeg er fortsatt utrolig forbanna. Dette er min blogg, der vil jeg dele dritt jeg har på hjertet. Det er snart et halvt år siden jeg slutta, og her sitter jeg, fortsatt utrolig sinna over hvordan noen kan være så uetisk og jævlig. Jeg mener, noe av det som skjedde kan ikke ha vært lovlig. Jeg fikk snakk i mndsvis over at jeg måtte slutte, det var ikke sunt. Hva gjør man ikke for penger? At en arbeidsplass kan suge så mye energi fra en person, da er det noe veldig galt. Spesielt når det ikke er fler enn 2-3 som jobber der. Og de andre var ikke et problem, de holdt meg i live.

En gang rett før jeg fikk nok og slutta, endte jeg opp med et psyisk sammenbrudd. Vanskelig å forklare hele greia, men jeg var helt fra meg. Jeg fikk nesten ikke puste, som et angst anfall. Hybridmix, men jeg var der i en time- før jeg måtte ringe pappa og få han til å hente meg for jeg klarte ikke mer. Jeg bare grein. Jeg høres sikkert utrolig sippete ut, men jeg skal love deg at jeg knekker ikke så lett. Jeg har blitt beskrevet som kald, haha, noe humor må jeg finne i det (Jeg er jo selvfølgelig ikke kald). Men jeg har faktisk et lite skall, jeg er ikke den som sier til bestevennia mi at jeg er glad i henne uten å kvie meg over det. Jeg er jo selvfølgelig det, men du skjønner greia.

Jeg drøyde med feriepengene, som jeg sårt trengte. Og når jeg ringte: "Tenkte kanskje du måtte ha de snart haha". Jeg kjente det kokte. Som om det var tilfredstillende at jeg sleit (Kanskje ikke alle forstår dette, det er litt mer internt enn jeg selv føler). Uansett hvor mye jeg vil brette ut ting nå, så klarer jeg det ikke helt av en eller annen grunn. Jeg blokkerer meg selv, akkurat som at jeg sliter med å si til vennene mine at jeg er glad i de. Jeg blokkerer meg selv, mest sannsynlig. Rart, ikkesant?

Vi mennesker, vi må bli bedre til å ta vare på hverandre. Ikke rart jeg er som jeg er, etter hvor mye brudd på moralen som har gått ut over meg. Or maybe It's me not U?


KOMMENTARER (0)



Navn:
Huske deg?

E-postadresse:


URL/Bloggadresse:


Din kommentar:



hits